Mandra-pihaona!

Det nærmer seg skremmende fort slutten av oppholdet på Madagaskar. Det har faktisk gått så fort at tiden mellom soloppgang og solnedgang ikke har strekket til og vi har måttet ta natten til bruk. De siste dagene har vi stått opp kl fem, lagt oss for seint, sått opp igjen etter fem timer og gjort det samme dagen deretter igjen. Påska er en tid for å gå i kirka og det er vel første gang jeg har vært på fem gudstjenester på ei uke. Da lørdagen kom var det tid for å gå påskebukk med koret. Det vil si at alle i koret gikk fra dør til dør hos alle medlemmene i kirka vi går i og sang “Jesus lever” – hele natten! En kjemepefin tradisjon som passer så godt til påska. Klokka fem om natta fant jeg veien til senga og fikk meg en tretimers søvn før gudstjenste på søndag morran igjen. Det at vi har hatt det så travelt i det siste har til itider gått litt ut over maten. Det har blitt en del jogurter, nudler og loff. Den ene kvelden var det så skrapa i skapet at det eneste vi hadde var mais og soyamel. Så da ble mais og soiapannekaker. Var vel første og siste gang så jeg tror jeg kan la være å legge ut oppskriften..

Det er en uke siden vi avsluttet arbeidet, så jeg og min teamkamerat Maria har prøvd å være litt ekstra sosiale den siste uka, noe som er litt av grunnen til at det ble litt småtravelt. Det har blitt besøk og noen utflukter den siste uka noe som har vært kjempegøy; en til Dronningpalasset i byen og 2.påskedag på piknik utover rismarkene. Jeg vet jeg har mye og mange å glede meg til å komme hjem til. Men likevel er det trist å si farvel til alt og alle som har vært hjemmet det siste halvåret. Spesielt trist blir det å si farvel til vennene vi har fått. Mange treffer jeg kanskje aldri igjen. Jeg innser at halvåret mitt på Madagaskar om få dager er slutt og det er ingenting man kan gjøre for å endre på det. Avskjeder venter, biletten er bestilt og om få dager er jeg hjemme igjen. Jeg tror at i fremtiden vil dette halvåret alltid ha en spesiell plass sammen med alle minnene jeg har fra Madagaskar. Det er så mye jeg kommer til å savne; folket, koret, vennene, handle på markedet, malagasy time, rismarker, språket, sangen i kirka, hilse og småsnakke med folk man møter langs veien og alt det andre som jeg ikke klarer få ned på papiret. Det blir trist å reise fra Madagaskar. Men jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg har fått oppleve og erfare mens jeg har vært der, både godt og vondt. Men mest av alt vil jeg huske alt det gode og det er så masse. Jeg vet at jeg vil tilbake igjen en dag. Derfor blir det et “mandra-pihaona!” – på gjensyn! Vi ses!