Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Avy orana – det regner; takk!

07/07/2010

102NIKON_00001

Se der var jeg igjen. Takk for sist! Sommeren er her med tidenes flotteste vær skråstrek tørke. Den første tiden hjemme i Norge gikk jeg i hele vår og ventet på vinteren. Heldigvis rakk jeg en skitur i april før snøen forsvant.  I kveld regnet det for første gang siden jeg kom hjem i april (med nesten uten unntak!) Jeg benytter sjansen til å skrive et lite blogginnlegg som jeg burde gjort for lenge siden.

Jeg er ferdig på Hald og er nå helt hjemme igjen. Budnaden har vært på flere ganger i vår. Jeg er nordmann igjen – men forhåpentligvis med litt mer i sekken enn før jeg reiste.  Men jeg vil gjerne takke for alle som har fulgt med på bloggen min her mens jeg var på Madagaskar.

TUSEN TAKK!

Takk til alle dere som tittet innom av og til – og takk til dere som til og med skrev kommentarer. Jeg så på statestikken min at den har hatt nesten 6500 visninger frem til nå. Det hadde jeg aldri forventet! Det var utrolig oppmuntrende underveis å se at bloggen min ble lest og på den måten gi meg mulighet til å dele noe av det jeg har opplevd. Jeg synes det har vært kjempegøy å skrive. Bloggen min blir her videre, men hva den skal fylles med nå er uvisst. Men jeg håper det vil komme et lite innlegg her indray indray – av og til. (.. som forresten et genailt uttrykk!)

Jepps, dett var dett, snakkes!  

Advertisements

Fugler og mus

26/04/2010

Nå er jeg tilbake i Noregs land. Her møter gamle og glemte utfordringer meg med et slag i hodet. Tider er forbi, nye tider venter, men i Norge er det fortsatt klokka som er kongen på haugen. Det er ikke lenger greit å komme for seint. Min innebygde malagasy time, som har vært min følgesvenn siden en høstdag i 88, har fått fritt utløp det siste halvåret på Madagaskar. Men tilbake i Norge blir den undertrykt og trampet på. Eg gret. Her gjelder det å være tidlig ute. Første mann til mølla får male først. Når man som sistemann kommer intet mer enn seks (!) minutter for seint, har alle bilene dratt og man står einsemd og forleten på parkeringsplassen. Men gret ikkje du, for det finst råd:

En morgenfugl finner kanskje en mark, men mus nummer to får ostebiten. (Karsten Isachsen)

Ja det var nemlig det jeg trodde. Den som ler sist ler best. Hahh.

Mandra-pihaona!

06/04/2010

Siste_00003

Det nærmer seg skremmende fort slutten av oppholdet på Madagaskar. Det har faktisk gått så fort at tiden mellom soloppgang og solnedgang ikke har strekket til og vi har måttet ta natten til bruk. De siste dagene har vi stått opp kl fem, lagt oss for seint, sått opp igjen etter fem timer og gjort det samme dagen deretter igjen. Påska er en tid for å gå i kirka og det er vel første gang jeg har vært på fem gudstjenester på ei uke. Da lørdagen kom var det tid for å gå påskebukk med koret. Det vil si at alle i koret gikk fra dør til dør hos alle medlemmene i kirka vi går i og sang “Jesus lever” – hele natten! En kjemepefin tradisjon som passer så godt til påska. Klokka fem om natta fant jeg veien til senga og fikk meg en tretimers søvn før gudstjenste på søndag morran igjen. Det at vi har hatt det så travelt i det siste har til itider gått litt ut over maten. Det har blitt en del jogurter, nudler og loff. Den ene kvelden var det så skrapa i skapet at det eneste vi hadde var mais og soyamel. Så da ble mais og soiapannekaker. Var vel første og siste gang så jeg tror jeg kan la være å legge ut oppskriften..

Det er en uke siden vi avsluttet arbeidet, så jeg og min teamkamerat Maria har prøvd å være litt ekstra sosiale den siste uka, noe som er litt av grunnen til at det ble litt småtravelt. Det har blitt besøk og noen utflukter den siste uka noe som har vært kjempegøy; en til Dronningpalasset i byen og 2.påskedag på piknik utover rismarkene. Jeg vet jeg har mye og mange å glede meg til å komme hjem til. Men likevel er det trist å si farvel til alt og alle som har vært hjemmet det siste halvåret. Spesielt trist blir det å si farvel til vennene vi har fått. Mange treffer jeg kanskje aldri igjen. Jeg innser at halvåret mitt på Madagaskar om få dager er slutt og det er ingenting man kan gjøre for å endre på det. Avskjeder venter, biletten er bestilt og om få dager er jeg hjemme igjen. Jeg tror at i fremtiden vil dette halvåret alltid ha en spesiell plass sammen med alle minnene jeg har fra Madagaskar. Det er så mye jeg kommer til å savne; folket, koret, vennene, handle på markedet, malagasy time, rismarker, språket, sangen i kirka, hilse og småsnakke med folk man møter langs veien og alt det andre som jeg ikke klarer få ned på papiret. Det blir trist å reise fra Madagaskar. Men jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg har fått oppleve og erfare mens jeg har vært der, både godt og vondt. Men mest av alt vil jeg huske alt det gode og det er så masse. Jeg vet at jeg vil tilbake igjen en dag. Derfor blir det et “mandra-pihaona!” – på gjensyn! Vi ses!

Siste_00004Siste_00001 Siste_00002Siste_00005Siste_00008

Deaf people can do anything..

06/04/2010

Døveskolen_00001Døveskolen_00002

Det er 120,000 døve barn på Madagaskar. Av disse barna går kun 583 av dem på skole. 80 % av de døve barna ble født hørende men har blitt døve på grunn av sykdom ofte fordi at de har hatt råd til medisiner. Staten støtter ingen institusjoner for døve og alt døvearbeidet på Madagaskar drives av den gassisk lutherske kirke. Å være døv blir på Madagaskar ofte sett på som en skam og en forbannelse. Derfor gjemmes mange døve barn bort.

Mange døve barn går rundt med masse tanker og spørsmål de aldri får svar på fordi de verken kan skrive, lese eller bruke tegnspråk. Døveskolen Akanin’ny Marenina i Antananarivo gir barna et verdig liv og en framtid. De får lære å lese og skrive og opplæring i tegnspråk som gjør at de kan kommunisere med hverandre. Selv om bare en liten del av de som er døve på Madagaskar får gå på skole, gjør det en enorm forskjell for de som får gå på Akanin’ny Marenina. 

En dag i uka har jeg fått mulighet til å jobbe på døveskolen Akanin’ny Marenina. Der har jeg hatt håndarbeidstimer med et par klasser fra 9-11 år. Det har vært utrolig fint å få jobbe på døveskolen fordi både lærere og elever setter så stor pris på at vi er der. For skolen og elevene betyr det derfor mye at volontører bare ved å være tilstede viser at de bryr seg. Det er rart å forestille seg en verden uten lyder, noe jeg har tenkt må være veldig trist. Ofte er det nok veldig vanskelig, særlig i et fattig land som Madagaskar. Men når jeg har sett alle de døve barna på skolen kommunisere, le, smile og leke sammen i skolegården tror jeg utdanning på AkaMa kan gjøre en stor forskjell fra et liv i ensomhet. Og jeg tror skiltet som henger ute i skolegården ikke bare er tomme ord..

Døveskolen_00013Døveskolen_00004Døveskolen_00007Døveskolen_00012Døveskolen_00005Døveskolen_00006Døveskolen_00009

Fra soloppgang til solnedgang

31/03/2010

Desktop_00002  Har du dårlig tid? Har du bare to minutter før du i farten må rive med deg ei skive i hånda og storme ut døra på vei til neste avtale. Da sett deg ned og hør hva en høvding ved navn Tuiavii fra Samoa-øyene i Stillehavet forteller til sine landsmenn.

”Vi har aldri klaget over tiden, vi har elsket den slik den kom, vi har aldri løpt etter den. Enhver av oss har tid i mengdevis, vi er også tilfreds med den, vi trenger ikke mer tid enn den vi har, og vi har også nok tid. Vi vet at vi kommer alltid tidsnok til vårt mål, og den store Ånd kaller oss til seg når han selv vil, også om vi ikke kjenner våre måners kall. Vi må befri den forvirrede europeer fra hans vane, vi må gi han tiden tilbake. Vi må knuse hans lille, runde tidsmaskin (uret) og forkynne ham at fra soloppgang til solnedgang er det mer tid enn noe menneske kan forbruke.” (“En bro til alle folk” av Øyvind Dahl)

Herlig tankegang! Ha en fantastisk dag!

For fulle seil

29/03/2010

copyright maria_00005 Turen med Shalom-båten gav oss også flotte naturopplevelser. Det var en en opplevelse å få seile langs kysten og bare være på sjøen. Turen startet tirsdag natt og det tok to dager å komme til den første landsbyen Ampasipitily. Å sove på dekk under en fantastisk sjernehimmel med vind i seilene og vann som glitrer av morild er ikke noe jeg gjør hver dag. Vi var i den første landsbyen i tre dager før vi satte kursen sørover igjen. Noen av oss bestemte oss for at vi ville gå i stedet. Det var 26 km som ble tilbakelagt på seks timer i veldig variert terreng. Vi gikk i strandkanten, over rismarker, gjørme og åser med hundrevis av lause okser og vi krysset elver der vannet gikk oss opp til livet pga tidevannet.  Mange steder var sjøen farget rød av all jorda som renner ut i havet som følge av at skogen har blitt hugget ned.

Den siste timen gikk vi i mørket. Heldigvis hadde noen tatt med seg lommelykt. Et par ganger var veiviseren vår litt usikker på veien, men da fikk vi villig følge av en innbygger i en av de små landsbyene vi passerte som kunne følge oss et stykke frem til neste sti.  På veien fikk vi se et tre med hundrevis av skrikende store flaggermus. De hadde hårete oransje hoder og hang opp ned. Da noen lettet på vingene så vi at spennet var oppimot 70 cm. Fremme i landsbyen var vi ganske skitne. Da vi kom ut til Shalom-båten igjen var vi raske med å hoppe i sjøen for å ta oss et raskt bad. Vi kom oss enda raskere opp igjen da vi plutselig ble fortalt at vi burde ikke bade siden det kunne være hai..

Shalom_00016 Vi ble i Ambalahonko i tre dager. På dagtid arbeidet vi i landsbyene. Bortsett fra da det regnet. Da arbeider ikke gasserne, men man venter på at regnet skal stoppe igjen. Måltidene ble også holdt på båten. De bestod for det meste av ris med tilbehør; “vary sy laoka”, noe som er veldig godt. Middagen til høyret kostet 5000 Ar, dvs 15 kr. Rimelig. 

Planen hadde vel først vært at vi kanskje skulle være tilbake i Mahajanga i løpet av onsdag eller torsdag uka etter. Da vi satte kursen hjemover igjen fikk båten plutselig motorstopp. Da gjenstod det bare å håpe på vind i seilene. Da vinden stilnet innimellom ble vi bare liggende å duppe i sjøen. Sjelden har jeg følt meg så fri og uten noen verdens bekymringer som akkurat da vi lå der og skvulpet på den nesten stille klare blå sjøen og bare ventet. Den siste kvelden på båten fikk jeg være med mannskapet som satt og sang bakerst i båten fra salmeboka mens kokken spilte trommer. En kjempefin avslutning på en fantastisk tur. Lørdag midt på dagen gikk Shalom-båten igjen i havn i Mahajanga. Jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg fikk oppleve og se i løpet av disse to ukene. Jeg har fått minner jeg vil huske så lenge jeg lever.  

Shalom_00018Shalom_00001copyright maria_00002Shalom_00007copyright maria_00006Shalom_00014Shalom_00010copyright maria_00003copyright maria_00001Shalom_00005

Shalom

29/03/2010

Shalom_00006 Shalom_00011I begynnelsen av mars var vi på en fantastisk tur med seilbåten Shalom langs kysten av Madagaskar nord for Mahajanga. Shalom-prosjektet drives av FLM – den gassisk lutherske kirke. En del av prosjektet består i å besøke landsbyer langs kysten nord og sør for Mahajanga. For å nå fram til landsbyene er sjøveien som oftest den eneste mulighten siden det er umulig ved hjelp av bil. De fleste landsbyene i området er uten elektrisitet, telekommunikasjon og helseklinikker. Shalom-båten tilbyr hjelp til landsbyene. Det har blitt startet flere skoler, helseklinikker og brønnbygging i de ulike landsbyene. Men alt er etter eget intitativ fra landsbyene siden Shalom aldri starter noe arbeid uten at landsbyen selv ber om det først.

Størstedelen av befolkning langs kysten er muslimer med sterk innflytelse fra folketro. Shalom evangeliserer det kristne budskap i sitt arbeid og har etter ønske fra noen av landsbyene også startet kirker. Men at landsbyene tar imot evangeliet er ikke krav fra Shalom. Shalom gir bistand uavhengig av hvilken tro befolkningen har.   

Det var utrolig spenndende å få være med å se hvordan Shalom sitt arbeid utføres i praksis og selv få være med å ta litt del i arbeidet. Vi fikk være med på en 12-dagers tur der vi besøkte to landsbyer; Ampasipitily og Ambalahonko. Der besøkte vi skoler og kirker startet av Shalom samtidig som “grønne hager” ble dyrket for at urter og grønnsaker skal selges og gi inntekt til skolene. Vi hadde ansvar for barneopplegget med leker, sang og litt undervisning, noe som var veldig gøy.

Det er utrolig store kontraster og vanskelig å forklare hvor forskjellig folk lever her fra hjemme. Mange har aldri vært utenfor sin egen landsby. Folk lever fra dag til dag og fra hånd til munn og ser ut til å jobbe fra morgen til kveld. Mennene med å fiske, kvinnene med husarbeid og barneoppdragelse. Mange er feilernærte av bare å spise fisk og ris. Barna får tidlig ansvar. Fem-åringer kjører store oksekjerrer alene og giftemål inngås i 16 års-alderen. Dersom mannen har råd til å betale brudepris kan han gjerne ha flere koner. Det var fint å se hvordan de som jobbet i Shalom tok seg tid til å snakke med folk, spørre dem hvordan de har det og hva de trenger.

Shalom_00012Shalom_00013  Shalom_00003Shalom_00008Shalom_00004

Go, learn, become

01/03/2010

..slagordet til Hald Internasjonale SenterGo, learn, become_00001   Fra døveskolen 

En morgen jeg satt og bladde i bibelen min fant jeg et kort med et par bibelvers jeg hadde skrevet ned. De var fra den siste samlinga med klassen min på Hald, en uke før jeg reiste til Madagaskar. Fireogtjue spente ungdommer klare for å reise ut i verden. Et rom fylt av masse forventninger, mye håp og mange drømmer. Alle innstilt på å forsøke å gå et skritt nærmere mot en bedre verden. Etter snart et halvt år på Madagaskar føler jeg ikke jeg har vært med å forandret verden. Jeg har på ingen måte vært noen nøkkelmann i mitt arbeid. Ting hadde nok ikke sluttet svive og gå dersom jeg ikke hadde vært der. Kanskje var det også andre som kunne gjort en bedre jobb enn meg. Likevel har oppholdet vært viktig. Jeg har fått vært med på noe stort. Kanskje har jeg fått bidra med noe som vil vokse over tid, men som ikke umiddelbart gir synlig resultat. 

Og den som sår og den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, slik at både den som sår og den som høster kan glede seg sammen. For her er dette ordet sant: Én sår, og en annen høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet for. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i arbeidet.

Joh 4; 36-38

Jeg tror at jeg dette halvåret på Madagaskar også har fått være med å høste noe av det andre har vært med å bygget på. Noe viktig. Jeg har fått opplevelser og erfaringer jeg ikke ville vært uten. Jeg har fått se at misjons- og bistandsarbeid virkelig nytter. Det hjelper faktisk å hjelpe. Det utgjør en stor forskjell for mange liv.  Mye av det jeg har lært har nok ikke gått opp for meg ennå og vil fortsatt trenge lang tid på å nå inn. Men jeg håper at jeg kan klare å bringe hvertfall en liten del av det videre. Go, learn and become.

Tårevått gjensyn

26/02/2010

Anton_00001

Tilbake i Antsirabe ble det et emosjonelt gjensyn med min inderlige venn Anton. Da han så meg entre den norske skolen spurtet han ut av inngjeringen så klærne flakset ned fra tørekesnorene. Han klemte meg så hardt at skallet knirket. Tårene trillet hos begge. Ja det var sterkt. Vi gråt. Og alle som stod rundt oss gråt. Jeg har ofte den innvirkningen på folk.

Vi snakket sammen i timesvis om alt vi hadde gjort siden sist. Han minnet meg på sin situasjon i den vide verden. Selv har han jobbet som vakt under klessnorene på den norske skolen på Madagaskar i flere år nå. Siste nytt er at den ene misjonærene har fått ei ny kortebukse med røde kors på. Han fortalte at livet til tider er hardt som et eggeskall, særlig for pattedyr i skilpaddeskall.  Det er dager tilværelsen stormer og sokker og truser regner ned fra oven og det blir kaos i leiren. Fryktelig kaos. I nødsituasjoner tilkaller han de lokale hushjelpene som umiddelbart kommer stormende for å rydde opp i situasjonen.

Anton_00006

Men det er også rolige dager, som denne, da sola står høyt over himmelen og madamen i naboskallet sover. Anton kan slå av en prat med meg. Tilfeldigvis hadde jeg tatt med meg kameraet inn i bingen. Han var ikke sein med å tigge om at jeg skulle ta et bilde av han og meg som jeg kunne legge ut på bloggen. Jeg sa selvfølgelig plent nei da jeg ikke ville være årsak til noen konflikt mellom han og hans madam. Jeg ønsket rett og slett ikke provosere fram skilsmisse. Han gav seg ikke og da han til slutt truet med å spise opp klærne mine om de en dag skulle fall ned på bakken så jeg ingen annen utvei enn å la han få viljen sin – om det så ville koste ham madamen. Bittert men sant.

Slik har det seg altså at denne historien havnet på bloggen min -  og jeg kan fraskrive meg alt ansvar for å publisere et innlegg som enkelte kanskje vil kalle tullete, ja til og med også, uten at jeg nesten tør nevne det, dårlig humor.

Det endte heldigvis godt. Anton og madamen er fortsatt på talefot. Sweet story, oh happy day.

Ellers har min følgesvenn Maria grunnet mitt sosiale fravær knyttet sterke bånd med en fetter av Anton, Raymond. Hun er virkelig sjarmert.Anton_00005

 

 

En smule nasjonalromantisk

25/02/2010

365x250  Foto: frukt.no 

Av biologiske grunner ble det bestemt at jeg blir en uke til i Antsirabe på den norske skolen. Her har jeg tatt bolig i et lite hus som ikke mangler veggpryderi. Hvertfall ikke på doen. Der henger det bilder som får enhver nordmann til å dagdrømme; nordmenn på ski, skjærgårdsidyll og epler i Hardanger. De enese som meldte sitt fravær på den norske doen var Sonja og Harald.

Så hender det at tankene flyr, og man blir en smule nasjonalromantisk, noe jeg forøvrig alltid har vært. Jeg vil ut på tur. Jeg skal plukke epler i Hardanger med et skaut over håret og skue fjorden i det fjerne mellom epletunge greiner. Jeg skal spise nistepakka mi med lefser og brunost utenfor en laftebygd flor på en eldgammel fjellheim der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg skal fiske fjellaure i de klareste fjellvann og melke geiter på ei sæter i Telemark før jeg i bunad hånd i hånd med Odd Nordstoga bestiger Galdhøpiggen og skuer ut over Norges storslåtte land.

Når man er ute og reiser i andre land lar man seg fort fasinere av den flotte fremmede og eksotiske naturen; palmer og regnskog og andre buskvekster som ikke finnes i den norske floraen. Men jommen har vi ikke mye flott natur vi kan glede oss over i Norge også. En gjennomsnittlig normann er i dag kanskje lommekjent på Kanariøyene mens han ikke har vært utenfor stua i sitt eget land . Jeg har tidligere  ikke heller vært veldig bereist, og har for det meste holdt meg innenfor Agder hvis man ser bort fra tysklandsturer med tenkoret og et folkehøyskoleår. Det er egentlig litt pinlig å ikke ha vært nord for Bergen, utenom akkurat Tronheim sentrum. Kanskje er jeg ikke alene om å være litt nasjonalromantisk og kjenne sommerfugler i magen etter behovet for å virkelig oppdage sitt eget land. Hipp hipp hurra for norsk natur!

“Er du ferdig snart?” lyder det fra ganga.