For fulle seil

Turen med Shalom-båten gav oss også flotte naturopplevelser. Det var en en opplevelse å få seile langs kysten og bare være på sjøen. Turen startet tirsdag natt og det tok to dager å komme til den første landsbyen Ampasipitily. Å sove på dekk under en fantastisk sjernehimmel med vind i seilene og vann som glitrer av morild er ikke noe jeg gjør hver dag. Vi var i den første landsbyen i tre dager før vi satte kursen sørover igjen. Noen av oss bestemte oss for at vi ville gå i stedet. Det var 26 km som ble tilbakelagt på seks timer i veldig variert terreng. Vi gikk i strandkanten, over rismarker, gjørme og åser med hundrevis av lause okser og vi krysset elver der vannet gikk oss opp til livet pga tidevannet.  Mange steder var sjøen farget rød av all jorda som renner ut i havet som følge av at skogen har blitt hugget ned.

Den siste timen gikk vi i mørket. Heldigvis hadde noen tatt med seg lommelykt. Et par ganger var veiviseren vår litt usikker på veien, men da fikk vi villig følge av en innbygger i en av de små landsbyene vi passerte som kunne følge oss et stykke frem til neste sti.  På veien fikk vi se et tre med hundrevis av skrikende store flaggermus. De hadde hårete oransje hoder og hang opp ned. Da noen lettet på vingene så vi at spennet var oppimot 70 cm. Fremme i landsbyen var vi ganske skitne. Da vi kom ut til Shalom-båten igjen var vi raske med å hoppe i sjøen for å ta oss et raskt bad. Vi kom oss enda raskere opp igjen da vi plutselig ble fortalt at vi burde ikke bade siden det kunne være hai..

Vi ble i Ambalahonko i tre dager. På dagtid arbeidet vi i landsbyene. Bortsett fra da det regnet. Da arbeider ikke gasserne, men man venter på at regnet skal stoppe igjen. Måltidene ble også holdt på båten. De bestod for det meste av ris med tilbehør; “vary sy laoka”, noe som er veldig godt. Middagen til høyret kostet 5000 Ar, dvs 15 kr. Rimelig. 

Planen hadde vel først vært at vi kanskje skulle være tilbake i Mahajanga i løpet av onsdag eller torsdag uka etter. Da vi satte kursen hjemover igjen fikk båten plutselig motorstopp. Da gjenstod det bare å håpe på vind i seilene. Da vinden stilnet innimellom ble vi bare liggende å duppe i sjøen. Sjelden har jeg følt meg så fri og uten noen verdens bekymringer som akkurat da vi lå der og skvulpet på den nesten stille klare blå sjøen og bare ventet. Den siste kvelden på båten fikk jeg være med mannskapet som satt og sang bakerst i båten fra salmeboka mens kokken spilte trommer. En kjempefin avslutning på en fantastisk tur. Lørdag midt på dagen gikk Shalom-båten igjen i havn i Mahajanga. Jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg fikk oppleve og se i løpet av disse to ukene. Jeg har fått minner jeg vil huske så lenge jeg lever.