En smule nasjonalromantisk

  Foto: frukt.no 

Av biologiske grunner ble det bestemt at jeg blir en uke til i Antsirabe på den norske skolen. Her har jeg tatt bolig i et lite hus som ikke mangler veggpryderi. Hvertfall ikke på doen. Der henger det bilder som får enhver nordmann til å dagdrømme; nordmenn på ski, skjærgårdsidyll og epler i Hardanger. De enese som meldte sitt fravær på den norske doen var Sonja og Harald.

Så hender det at tankene flyr, og man blir en smule nasjonalromantisk, noe jeg forøvrig alltid har vært. Jeg vil ut på tur. Jeg skal plukke epler i Hardanger med et skaut over håret og skue fjorden i det fjerne mellom epletunge greiner. Jeg skal spise nistepakka mi med lefser og brunost utenfor en laftebygd flor på en eldgammel fjellheim der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg skal fiske fjellaure i de klareste fjellvann og melke geiter på ei sæter i Telemark før jeg i bunad hånd i hånd med Odd Nordstoga bestiger Galdhøpiggen og skuer ut over Norges storslåtte land.

Når man er ute og reiser i andre land lar man seg fort fasinere av den flotte fremmede og eksotiske naturen; palmer og regnskog og andre buskvekster som ikke finnes i den norske floraen. Men jommen har vi ikke mye flott natur vi kan glede oss over i Norge også. En gjennomsnittlig normann er i dag kanskje lommekjent på Kanariøyene mens han ikke har vært utenfor stua i sitt eget land . Jeg har tidligere  ikke heller vært veldig bereist, og har for det meste holdt meg innenfor Agder hvis man ser bort fra tysklandsturer med tenkoret og et folkehøyskoleår. Det er egentlig litt pinlig å ikke ha vært nord for Bergen, utenom akkurat Tronheim sentrum. Kanskje er jeg ikke alene om å være litt nasjonalromantisk og kjenne sommerfugler i magen etter behovet for å virkelig oppdage sitt eget land. Hipp hipp hurra for norsk natur!

“Er du ferdig snart?” lyder det fra ganga.