På tur i skomakergata

Jeg har et par med sandaler som jeg liker godt. Det var derfor litt dumt da den ene rakna. Men heldigvis er ikke dette slutten på visa om tøflus. Jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur down town Antsirabe for å finne en skomaker. Jeg stappet sandalene i veska og la i vei. Jeg stoppet ved en bod som jeg hadde vært i dagen i forveien hvor de solgte litt forskjellige håndlagede vesker og trefigurer. Det satt en litt eldre dame inni boden sammen med en gutt på rundt ti år. Jeg spurte damen om hun visste om det var en skomaker i nærheten.  Jeg vet ikke helt om hun skjønte hva jeg spurte om, og jeg skjønte ikke helt hva hun svarte heller. Men jeg viste henne den ødelagte sandalen og det virket som at vi på et vis kom fram til en felles forståelse av at sandalen var ødelagt og at jeg trengte å få den fikset. Derfor satte den eldre damen gutten i sving og bad ham løpe avsted med sandalen for å få den fikset. Og der forsvant han med skoen min.. En tanke slo meg om han i det hele tatt ville komme tilbake med den. Jeg ante ikke hvor lang tid det ville ta, og tenkte jeg fikk bare vente i spenning.

Den eldre damen bad meg sette meg på en liten krakk inne mens jeg ventet. Så der satt vi ved siden av hverandre på to små krakker og prøvde å snakke sammen på gassisk; om alt og ingenting og det som måtte falle inn når en sitter på en krakk i en butikk med en fremmed. Hun snakket mye og trodde vel muligens at jeg fortod mer gassisk enn jeg gjorde. Hun lot ikke til å bry seg så jeg bare svarte med å nikke og smile. Jeg fortalte jeg skulle jobbe under FLM (Den Gassisk Lutherse Kirke) i Tana. Så reiste hun seg og fant fram bibelen som lå på disken, godt synlig for alle. Hun satte seg igjen ved siden av meg, pekte litt på forskjellige steder i bibelen og las et par vers fra gamletestamentet for meg. Jeg forstod ikke hva hun las men det gjorde ikke så mye.

En halvtime seinere kom gutten løpende inn døra med den reparerte skoen i hånda. Han som hadde reparert den var også med. Jeg betalte ham for jobben; 1000 ariari, det vil si ca fire norske kroner. Jeg gav også litt til den lille gutten som takk.

En ødelagt sandal er en ganske ubetydelig hendelse men den ble likevel stor. Aldri før har jeg følt meg så velkommen i en butikk som da jeg satt på den lille krakken ved siden av den vennlige damen som snakket så ivrig. Aldri før har en fremmed så frimodig tatt fram Bibelen og lest fra den som det var det mest naturlige å gjøre i denne situasjonen.

Kanskje hadde denne kvinnen skjønt at om ikke hun og jeg vi hadde så mye til felles; på grunn av ulik bakrunn, levestandard og språk, så hadde vi hvertfall dette ene – Jesus.