Ut i vår hage

Dette er historien om vår venn kamelon. Det startet med at jeg og Maria måtte på butikken for å fylle på gasstanken til komfyren. På vei hjem igjen med en gasstank dinglende mellom oss ble vi plutselig målbundet av et syn. Det var ingen engel nei, ei heller Askeladden – men en kamelon som var i ferd med å krysse den røde jordveien. Vi stoppet opp. Og undret. Og undret igjen. Vi bøyde oss ned. Og klappet den. Så på den litt til. Tok den opp i hånden. Ja, dén var spesiell, tenkte vi. Så la vi den ned i den hvite plastikkposen, dinglende ved siden av de fire ostene vi også hadde kjøpt. Vi bar den med hjem. Gentle. Og der slapp vi den løs. Ut i vår hage. Rørende. (Det er tilbud på lommetørkler på Mega.)

Ellers kan jeg røpe at dette er plottet for Disneys neste tegnefilm. Kåmming zuuun!

   

Plutselig blåste han seg opp og begynte å gape. Biologikunnskapen min forteller meg at det enten skyltes at han ble veldig redd eller at han ville skremme oss. Heldigvis sprakk han ikke og levde lykkelig ever after.

Endelig fri sa han.

I ettertid skjønner jeg ikke egentlig at vi ville holde på den og la den krype rundt på armen. Kjærlighet gjør vel blind.

Noen bruker traktor..

Når nesten alle de andre (bonde)-haldingene her på Madagaskar (dvs. Olve, Petter, Maria, Helene, Miriam & Kjell) bare snakker om fjøs, griser, NRF-dyr og ikke minst – John Deere-traktorer, sier jeg:

Ta det på ryggen!

..som meg! 

Jentesenteret

En dag i uka jobber jeg på et jentesenter for tolv, tretten småkriminelle jenter under 18 år som av ulike grunner skal straffes, men som er for unge til å havne i fengsel. Det høres kanskje mer brutalt ut en det er fordi senteret minner på mange måter om en internatskole, bare at de ikke er der frivillig. Her bor de og her studerer de i opptil flere måneder. Vår oppgave på senteret er først å holde en gymtime for jentene. Det er ikke store området de har å tumle på. Men selv om gresset når til over ankelen fordi plenen ikke er klippet på mange uker og om det ligger steiner og stikkende greiner spredd overalt setter det ingen bremser for en gymtime barbeint. Det blir mye leking og stafetter fordi det ikke er så stor plass. Vi prøver også  å få til litt samarbeidsleker blandt jentene men det er ikke alltid så lett. Ingen av jentene snakker engelsk. Derfor må all forklaring skje på gassisk eller via kroppspråk. Når det er samarbeidet som er ideen bak leken er det ikke alltid så lett å forklare uten å røpe løsningen. Men moro blir det som oftest uansett:)

Vi prøver oss på telemarksnedslag.. kommer seg etter hvert! 

Etter gym er det tid for håndarbeid; stråfletting og sying. Det siste punktet består mest i at de lærer oss å sy.. Når jeg kommer hjem skal jeg sy bunad. Mahay aho – Jeg kan!

 

Noen ganger er det all’right

.. andre ganger er det busskø

Noen ganger er det helt all’right..

Bildet er fra bussholdeplassen en tidlig morgen i Sabotsy – Namehana hvor vi bor og tar bussen fra til byen to ganger i uka. Da må man vente på “linja” til det kommer en ledig buss. Av og til kan det ta en stund..

Boycotting the animals

 

 

Steng insektene ute! – mens vi sover.

Tanker fra jula

 

Utdrag fra dagboka, julaften

Jeg sitter på verandaen utenfor hytta og nyter utsikten som er som tatt ut fra en feriekatalog. Hvit strand, furulignende trær, stråparasoller og et klart grønt og turkist vann. I ny og ne sieler en tradisjonell seilbåt forbi. Noen hundre meter uti havet skimter jeg Nosy Ve, ei øy omringet av hvit strand og korallrev. Det er med andre ord lite her som minner om ei tradisjonell norsk jul. Hjemme sitter familien min og spiser frokost. Snart rulles “Tre nøtter til Askepott” over skjermen. Så venter gudstjenste i kirka. Deretter vil julekvelden fortsette med besøk av besteforeldre, tante og onkel. Mat nytes, gaver åpnes og kanskje blir det en tur rundt juletreet. Ute ligger snøen hvor nissen nok har satt sine spor.

På ei strand på Madagaskars sørlige vestkyst sitter jeg og innser hvor mye de norske tradisjonene virkelig betyr for meg, ja nesten mer enn julebudskapet. Jeg må ta meg selv i nakken for å forstå hva julen virkelig handler om; Jesus som ble født i en stall for seinere å dø på korset for at vi kan bli frelst. Julebudskapet -  som så fort kommer i skyggen av julefeiringa. I år har jeg tenkt at det blir ingen jul. Jula får vente til neste år når jeg kommer hjem. Men det er helt feil. Julegløgg og kakemenn får man kaskje bare i Norge men juleevangeliet er uavhengig av norske tradisjoner og kan feires over hele verden. Selv om jeg på julaften gjerne ønsker meg litt hjem til kjente og kjære, kan jeg glede meg over at juleevangeliet, som jo er det viktiske i jula, feires over hele verden.

Gledelig jul.     

En krybbe var vuggen som ventet ham her,
det lille barn Jesus, vår Frelser så kjær.
Men stjernene lyste helt inn der han lå,
det lille barn Jesus, på leiet av strå.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.
Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.
Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,
men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himmelen for meg.
Velsign oss,vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himmelen hos deg!

Infield

Vi har nå vært en uke på Infield i Kenya, et oppfølgingskurs med et par lærere fra Hald sammen med alle Connect- og Focus-studentene i Afrika. Det har vært ei utrolig flott uke. Det har vært sosialt og utfordrende på mange måter. Uka har inneholdt bibeltimer, veiledning med lærerne, besøk i Mathare- og Kibera-slummen i Nairobi og safari i Afrikas flotte natur. Her serveres noen bilder fra uka:

 

 

Safari:

 

Flamingoer

 

Guess who?

  

Dette var topp!

Globus 3

Jeg vil nok en gang la deg få et innblikk i mine fantastiske opplevelser direkte fra dyreverden på Madagaskar. Den første tanken som slår deg er kanskje “oi, krokodiller, fosaer og lemurer!” Men nei – kjedelig, er jo allerede vist et utall ganger på Globus 2. I sorgen over å gå glipp av elgejakta heime i år gikk jeg ned på badet for å studere dyrelivet der. Som jeg har fortalt tidligere har vi mange gjester i huset. Og særlig badet har vist seg å være rommet over alle rom. På plass på doen fikk jeg etter et sekunds orientering øye på en kakerlakk som hadde havnet i den ulykke å ligge på ryggen i dusjen. Men, heldigvis kunne det virke som.. Det var flere kakerlakker i rommet. Og en av av ti kom tilbake. Det var flott gjort, tenkte jeg da det så ut som hjelperen forsøkte å vippe kameraten på beina igjen. Men der tok jeg sannelig feil. Hjelperen var ingen hjelper. Det viste seg at den tilstormende hadde lumske baktanker. Dyreverden kan være brutal. Resultatet var sjokkerende.

Mens jeg stod undrende og uarmert ved vasken kom det fra andre kanten av badet flygende en annen skikkelse i samme format. I forbifarten touchet den nesten halsen min. Et tiendelssekund uoppmerksomhet og mye kan skje. Jeg konkluderte da med at var det underholdning nok for èn kveld og jeg forlot rommet.    

Overraskelse og british breakfast!

Slik feires det at man fyller år på Madagaskar. Proteinrik kost; egg og mel. Knust på hodet! Dropper hårkur de neste dagene.

    Mofo Norvezy (norsk brød)

Gjerningsmennene:

 

English-club

English-club er ungdommer i Sab-Nam som tre kvelder i uka samles for å diskutere bibelvers eller hvilket som helst tema i livet. Her får ungdommer øve seg på å snakke engelsk, noe få får muligheten til på skolen der læreren ofte fører enveiskommunikasjon. Vår oppgave i engelskklubben er å være med i diskusjonen som hjelp til uttalsenen. Det går lett når det er så greie folk:)

Baksiden

Det er litt rart å snakke med en lærer som åpent forteller om at han slår barna sine. Fire til fem slag med et belte på leggen når de ikke respekterer ham. Han referer til et gassisk ordtak som sier:

“Ny Zanaka tiana tsy itsitiana tsorakazo” (Hvis du elsker barnet ditt, slå det) 

Man vet ikke helt hvordan man skal reagere i en slik situasjon. Skal man da slå et slag for barns rettigheter. Eller skal man lene seg tilbake og respektere kulturforskjellene. Å møte en annen kultur kan være fint. Andre ganger er det vanskelig.