Endelig helg sa du?

Arbeidet er igang. Dagene er travle. Forutenom tida vi bruker på jobben eller til forberedelser, fortæres mange timer med ei sleiv eller en oppvaskkost i hånda. Etter to uker i Tana var også reservelageret med klær tomt. På lørdag så vi ingen annen vei ut av knipa enn å sette igang å vaske for hånd. Det skulle vise seg å bli en lang affære. Seks timer seinere og med en kant av senebetennelse var vi endelig ferdige. Maria tok innersvingen med fem.. Forhåpentligvis er der forbedringspotensiale da det i lengden vil bli litt hard kost for klypetanga.

Maria i sving 

Vi har også gått aktivt inn for å trene sittemuskulaturen. Nå har vi også begynt i kor. Koret øver hver lørdag og søndag fra kl 15-19. Særlig søndagen er intensiv som først byr på fire timers gudstjenste for så å løpe hjem og hive i seg noe mat for deretter gå tilbake til kirka hvor en fire timers korøvelse venter. Uten pauser. Sittende på trebenker. Er i grunnen sjelden man blir lemster av å sitte for mye, men all erfaring er læring. Iløpet av forrige helg tilbrakte vi intet ringere enn 12 timer i kirka på to dager. Det er med andre ord i kirka det skjer..

Mye tid går også med til Taxi-Be, det lokale bussystemet. Jeg har alltid visst at hunden er menneskets beste venn. Men den siste tiden har jeg fått erfare på kroppen at også menneskene er loppenes beste venn. Når kvelden kom og jeg var liten sa alltid gamlefar i huset at det var tid for å hoppe i loppekassa. Først nå forstår jeg betydningen..

Her skal vi leve, her skal vi bo..

Nå er vi kommet tilbake til ungdomssenteret i Sab-Nam, Antananarivo. Det var litt rart å plutselig være her igjen etter en måned borte. Føltes ut som å reise tilbake tilbake i tid. De første dagene har vi bare kommet oss i orden og gjort oss kjent på det lokale markedet

 

Ungdomssenteret. På rommet med det sore vinduet i 2. etg bor jeg.

Vi ble ønsket varmt velkommen av de andre som bor her. Det var gøy å se dem igjen. Etter et par dager merket vi også at mens vi hadde vært borte hadde vi fått en ny gjest på kjøkket som hadde lagt fra seg diverse spor rundt omkring. Den ble ikke gjest så mye lenger..

 

Åstedet

Andre skapninger som store flygende røde karkerlakker med lange følehorn er heller vanskeligere å bli kvitt. Vi har derimot sett at på gata selges disse krabatene fritert, så kanskje det kan være et alternativ dersom pengene ikke skulle strekke til..  

 

Bortsett fra å studere dyreverden har vi denne uka besøkt arbeidsplassene hvor vi skal være noen timer tre dager i uka. Oppgavene virker veldig spennende og jeg gleder meg til å begynne å arbeide.  Vi har besøkt senteret for småkriminelle jenter som er for unge til å plasseres i fengesel. Vi har besøkt barneskolen hvor vi skal ha engelskundervisning og vi har besøkt døveskolen hvor vi skal undervise i andre fag. Du lurer kanskje på hva jeg kan bidra med? Da er vi to. Spenningen stiger og fortsettelse følger..

På tur i skomakergata

Jeg har et par med sandaler som jeg liker godt. Det var derfor litt dumt da den ene rakna. Men heldigvis er ikke dette slutten på visa om tøflus. Jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur down town Antsirabe for å finne en skomaker. Jeg stappet sandalene i veska og la i vei. Jeg stoppet ved en bod som jeg hadde vært i dagen i forveien hvor de solgte litt forskjellige håndlagede vesker og trefigurer. Det satt en litt eldre dame inni boden sammen med en gutt på rundt ti år. Jeg spurte damen om hun visste om det var en skomaker i nærheten.  Jeg vet ikke helt om hun skjønte hva jeg spurte om, og jeg skjønte ikke helt hva hun svarte heller. Men jeg viste henne den ødelagte sandalen og det virket som at vi på et vis kom fram til en felles forståelse av at sandalen var ødelagt og at jeg trengte å få den fikset. Derfor satte den eldre damen gutten i sving og bad ham løpe avsted med sandalen for å få den fikset. Og der forsvant han med skoen min.. En tanke slo meg om han i det hele tatt ville komme tilbake med den. Jeg ante ikke hvor lang tid det ville ta, og tenkte jeg fikk bare vente i spenning.

Den eldre damen bad meg sette meg på en liten krakk inne mens jeg ventet. Så der satt vi ved siden av hverandre på to små krakker og prøvde å snakke sammen på gassisk; om alt og ingenting og det som måtte falle inn når en sitter på en krakk i en butikk med en fremmed. Hun snakket mye og trodde vel muligens at jeg fortod mer gassisk enn jeg gjorde. Hun lot ikke til å bry seg så jeg bare svarte med å nikke og smile. Jeg fortalte jeg skulle jobbe under FLM (Den Gassisk Lutherse Kirke) i Tana. Så reiste hun seg og fant fram bibelen som lå på disken, godt synlig for alle. Hun satte seg igjen ved siden av meg, pekte litt på forskjellige steder i bibelen og las et par vers fra gamletestamentet for meg. Jeg forstod ikke hva hun las men det gjorde ikke så mye.

En halvtime seinere kom gutten løpende inn døra med den reparerte skoen i hånda. Han som hadde reparert den var også med. Jeg betalte ham for jobben; 1000 ariari, det vil si ca fire norske kroner. Jeg gav også litt til den lille gutten som takk.

En ødelagt sandal er en ganske ubetydelig hendelse men den ble likevel stor. Aldri før har jeg følt meg så velkommen i en butikk som da jeg satt på den lille krakken ved siden av den vennlige damen som snakket så ivrig. Aldri før har en fremmed så frimodig tatt fram Bibelen og lest fra den som det var det mest naturlige å gjøre i denne situasjonen.

Kanskje hadde denne kvinnen skjønt at om ikke hun og jeg vi hadde så mye til felles; på grunn av ulik bakrunn, levestandard og språk, så hadde vi hvertfall dette ene – Jesus.   

Livet med Larkins

Dagene flyr. Noen flotte uker på Antsirabe er snart over. En myk overgang fra Norge til Madagaskar. Nå er det allerede over en måned siden jeg vendte storetåa sørover. Masse inntrykk har tatt turen innom hodet mitt, men jeg kjenner nå at jeg har begynt å lande. Enn så lenge.. For over helgen bærer det nemlig videre til Tana, hovedstaden. Det er da det virkelig starter. Vi skal ut i arbeid og inn i den gassiske kulturen. Det blir spennende.

Men fortsatt gjenstår noen bedagelige dager igjen her på Antsirabe… Her ser dere litt av hva det går i:

Kl 08.00-13.oo hver dag er det gassisk intensivt språkkurs. Det var her vi lærte å snakke flytende gassisk. Eduard er glad i litt gode kaffepauser. Da sløser jeg ikke et sekund med tiden og setter starks i gang med å sosialisere meg. Det har gitt resultater og vennkretsen min har ekspandert..

 

Ta for eksempel denne karen her. Vi to går godt sammen. Jeg har gitt ham navnet Anton da han nekter å fortelle meg hva han heter..  Han bor sammen med sin fru under tørkestativene i hagen. Der vokter han over klærne og passer på at ingenting forsvinner. Har har gjort en utmerket innsats så langt. Muligens er det to faktorer som spiller inn; størrelsen  og det faktum at han følger etter folk.

Når vi ellers ikke leser gassisk hender det at vi svinger litt med armene og spiller litt volleyball. Det skal visst være godt for hjernekapasiten.

Jeg tror ikke det er tvil om at vi haldingene har hatt det bra sammen her i Antsirabe. Kommer virkelig til å savne stunda vi har hatt her på skolen og de andre norske misjonærene. Men nå humper det om noen dager snart videre..

Og hei hvor det går!   

Gleden er veien

Søndag etter kirka tok vi beina fatt og tråkket i vei mot detsinasjon Lake Tritriva; en vulkansk innsjø et sykke utenfor Antsirabe. En distanse på 21 km hver vei ble tilbakelagt.  Fem sykler og fem ryttere. Fem sykler og fem gir. Afrikavei og flate dekk. Heldigvis for oss at sykkelreperatører har funnet det lønnsomt å stå beredt med verktøy og sykkelpumpe på de mest avsides veiene. Noen sykler var forøvrig mindre enn andre..

 

  

   

 

      

Det var en kjempeflott tur! Det var godt å komme seg ut av byen, ut i naturen og ut på bygda. Man kommer så mye nærmere inn på omgivelsene når man reiser på egen motor. Naturen var fantastisk; menneskene utrolig vennlige; gode smil, hilsninger, salama tompoko og småprat med barn som slo følge med oss. Møtende blikk fra smilende, jublende og takknemlige mennesker.

   

  

 

 

Ikke bedøm livet ditt etter hva du kan oppnå, etter trivielle eller monumentale hendelser langs veien. Våkn heller opp og sett pris på alt du møter underveis.

Nyt blomstene som bare er der for å glede deg. Gled deg over soloppgangen, de små barna, latteren, regnet og småfuglene.

Drikk av alt du ser..

For det finnes ingen vei til gleden;

gleden er veien

Dr. Wayne Dyer

 

Tiden vi brukte på veien nevnes ikke, men greven rakk akkurat å komme hjem før det ble mørkt..

Toner fra himmelen

Utdrag fra dagboka, søndag 18 oktober 2009

“Stod opp i dag kl 05.00 for å gå i kirka. Det er jenta si det. Jeg i kjole, Maria i skjørt og Olve i dressbukse, skjorte og sekk på ryggen med bibler i. Så ut som vi skulle begynne i første klasse på barneskolen. Søndagsskolebarn. Vi fant veien til den lutherske kirken. Utrolig hvor mye folk som er ute allerede kl 06.00. På dette tidspunktet begynte den første gudstjenesten. Og den skulle vi på. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi skulle sitte på galleriet. Derfor satte vi oss på første rad fremmerst på galleriet og nøt utsikten. En stappfull kirke av folk i alle aldre. Slikt skjer ikke i Norge bortsett fra på julaften. Gassere til randen på alle benkene. Utenom våres. Der satt det kun tre vazahaer, hvitinger..

Etter en stund merket vi at der skulle vi ikke ha satt oss. Et stykke ute i gudstjenesten reiste nemlig et titalls benkerader seg rett bak oss og begynte å synge av full hals. På fremmerste rad satt vi med knallrøde kinn og tenkte at dette var et dårlig trekk, skamfulle over å ha okkupert første rad av kirkekorets reserverte benker. Skiltet som fortalte “reservert for kirkekoret” på gassisk så vi først på veien ut igjen..

Selv om det var veldig pinlig der og da, var det nok ingen i hele kirken som fikk den konsertopplevelsen som det vi gjorde. For jammen kunne de synge! Som toner fra himmelen bølget stemmene seg gjennom kirken og fylte den med de nydligste melodier. Hvilken opplevelse!”

Antsirabe

Nå sitter jeg på tunet på Den Norske Skolen i Antsirabe, en noe roligerere by som ligger tre timer sør for hovedsstaden. Her skal vi bo en måned mens vi skal gå på språkkurs for å lære oss gassisk. Skolen og området rundt er utrolig fint. Misjonærene som bor her er også kjempesnille. Jeg kommer til å like meg her.

I går hyret vi en hushjelp som skal lage middag og bake brød for oss men vi bor her på skolen. Det er litt rart. Hun ble ansatt på dagen og startet å arbeide med en gang etter “møtet” var ferdig. Arbeidsavtale er ut. 

A whole new world

Timene før jeg reiste tror jeg at jeg hadde det man kan kalle reisefeber; fryktelig nervøs, spent og småkvalm. Aldri før har ei brødskive vært så tørr eller pålegget likt gummi. Men papsen fulgte meg til flyplassen og fikk sendt meg av gårde. På vei inn på flyet som skulle gå fra Kjevik til Amstardam tenkte jeg at nå er det ingen vei tilbake. Det var en merkelig følelse da flyet lettet. Vi ventet noen timer i Amsterdam før det bar videre til Paris. Her overnattet vi før den lengste flyturen skulle frakte oss over det afrikanske kontinetet helt til Antananarivo, Madagaskar. Det kriblet godt i magen før påstigning.

Litt over ti timer seinere satte åtte nordmenn føttene på gassisk jord. Vi fire på Connect ble møtt av Helisoa – vår kontaktperson. Hun tok oss til  ungdomssenter i Sabotsy Namehana eid av Den Gassisk Lutherske Kirke (FLM) hvor  Maria og jeg kommer til å bo mesteparten av praksisperioden. Senteret ligger borte fra byens ståk og støy. Det er deilig for en som trives best på bygda heller enn i byen. Området rundt er veldig fredlig og kan minne om en afrikansk landsby. Det bor fem andre personer med familier på dette sentetet, men Maria og meg får eget rom, kjøkken og bad med klosett og kaldtvannsdusj som vi deler. Naboene er veldig vennlige. Også rottene har tatt imot oss og ønsket oss velkommen.

De første dagene har bestått av masse nye inntrykk. Nye lukter. Nye folk. Ny stemning. Nytt språk. Det er spennende men man blir også sliten. De siste dagene har de fire fra Green Nettwork også vært her på senteret. Vi har hatt informasjonskurs og blitt vist litt rundt i byen. I går var vi på en utflukt til Dronningpalasset ikke så veldig langt fra her vi bor. Det ligger på en liten høyde som hadde en utrolig flott utsiktet over landskapet rundt. Endelig fikk vi se litt av den flotte naturen landet har å by på. Vi fikk også en viss peiling på hvor utrolig stor hovedstaden er. Bebyggelsen lå som et teppe utover horisonten. Likevel var det et uvant syn at en så stor by kun hadde to-tre høyblokker som skilte seg fra resten. Resten av bygningene var nede på bakkenivå. Sabotsy Namehana ligger helt i utkanten av byen der rismarkene starter. Mens vi var på denne høyden kom vi ved hjelp av ganske ustødig gassisk i snakk med en gartner som jobbet i hagen og skogen rundt palasset. Han viste oss grønne og grå kameloner på rundt 25 cm. Utrolig fasinerende dyr som jeg alltid har hatt lyst til å se i levende live. Vi fikk også smake på noen bær av en busk som kunne minne om bjørnebær, bare mye søtere. Kjempegode. I går ble en dag full av nye opplevelser. Jeg tror jeg har mange nye i møte. Jeg er spent og jeg gleder meg.

Maria og meg utenfor Dronningpalasset. Vi er ca like høye..

Sommerfugler og andre dyr

I morra er dagen her. Flyet letter og jeg er på vei til Madagaskar. Uvirkelig.  Jeg har i løpet av de siste ukene gått fra å gledet meg noe veldig til å plutselig bli veldig skremt for så å glede meg igjen. På en måte. Jeg er fryktelig spent og vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive magefølesen nå. I dag har jeg vært litt følelsesmessig uberegnelig og det blir neppe bedre i morgen. Det er trist å si farvel til familie og venner men samtidig fint fordi jeg forstår hvor mye de betyr for meg. Tanken har slått meg; hvorfor reiser jeg egentlig avsted?

Innerst inne kjenner jeg likevel at det å reise til Madagaskar er helt riktig. Sommerfuglene må ut og i morgen flyr vi! Og til dere andre Hald-venner; god tur..

http://www.youtube.com/watch?v=GSj4oS9ZBmI

Og der var i gang..

Connect-klassen!

Manaoana! Skoleåret 09/10 er jeg student ved Hald Internasjonale Senter i Mandal. Hald er en samarbeidsskole mellom organisasjonene Laget og Strømmestiftelsen og Det Norske Misjonsselskap. I år er vi 80 elever hvorav 43 elever er norske og 37 er internasjonale fra hele 13 ulike land! Seks ukers forberedelseskurs skal forsøke å klargjøre oss for den store reisen ut i verden. Jeg skal som deltaker på NMS sin linje “Connect” ha seks måneder praksis på Madagaskars hovedstad Antananarivo sammen med min teamkamerat Maria.

Team-Madagaskar! Hvilken gjeng!